Leo Strauss viet hele sitt intellektuelle liv til å gjenopprette det 'klassiske rasjonalismen', en tilnærming som fortsatt vekker kontrovers i dag. Mens kritikere beskylder ham for å være ansvarlig for en bekymringsfull anti-demokratisk strømning i moderne politikk, argumenterer andre for at hans tanker faktisk utgjør den beste forsvarslinjen for ansvarlig demokrati. Neil Robertsons nye innledning til Strauss søker å overvinne disse motsetningene og presentere en upartisk fremstilling av hans tanker. Han belyser hvordan Strauss' intellektuelle dannelse i Weimar-Tyskland og hans flukt fra nazismen førte til utviklingen av en kritikk av moderniteten som ofte støttet en konservativ politikk, samtidig som han omfavnet en radikal forståelse av hva filosofi er og kan være. Robertson utforsker hvordan Strauss bygde videre på tankene til Nietzsche og Heidegger for å vise hvordan deres 'nihilisme' ikke førte til et standpunkt som overskred vestlig rasjonalitet, men snarere til en gjenopprettelse av dens røtter. Denne dyktige rekonstruksjonen av sammenhengen og enheten i Strauss' tanker er essensiell for å forstå hans bidrag til den politiske filosofien.
