I en periode preget av turbulens, sykdom og eksil, fungerte Seneca som en ledende skikkelse i den romerske imperiet. I samlingen av hans brev gir Seneca et innblikk i stoicismens idealer – visdommen til den selvbeherskede som står imot livets motgang. Han vektlegger vennskap og mot, og tar et kritisk blikk på den grusomme behandlingen av slaver samt brutaliteten i gladiatorkampene. Den menneskeligheten og kløktigheten som fremkommer i Senecas tolkning av stoismen, fremstår som en gripende og inspirerende erklæring om individets verdighet og sjelens styrke.
