Selv om Gilles Deleuze og Félix Guattari ikke var strengt tatt kunsthistorikere, revitaliserte de ontologiske og formale tilnærminger til kunst, samtidig som de lånte kunsthistoriske konsepter til sitt eget filosofiske arbeid. Som dedikerte modernister var de inspirert av den tyske skolen med ekspresjonistiske kunsthistorikere, slik som Riegl, Woelfflin og Worringer, samt de store modernistiske kunstkritikerne som Rosenberg, Steinberg, Greenberg og Fried. Deleuze og Guattaris utforskning av manérisme og barokk kunst har ført til nye tilnærminger til disse kunstneriske periodene, og deres radikale transdisiplinaritet har påvirket samtidskunst på en måte ingen annen filosofi før dem har gjort. Deres arbeid reiser derfor viktige metodologiske spørsmål rundt forskjellene og forholdet mellom filosofi, kunstnerisk praksis og kunsthistorie. I 'Art History after Deleuze and Guattari' utforsker internasjonale forskere fra disse tre feltene hva en 'Deleuzo-Guattariansk kunsthistorie' kunne være i dagens kontekst.
