«Ferenczi Dialogues» utforsker Sandor Ferenczis betydning for en psykoanalytisk teori om traume, og drøfter de filosofiske, politiske og kliniske konsekvensene av hans tanker. I motsetning til Freud, plasserte Ferenczi i stor grad sitt psykoanalytiske fokus rundt traume, og hans arbeid beriker forståelsen av katastrofe som både en destruktiv kraft og et vendepunkt. Boken tar for seg Ferenczis verk i lys av tenkning i krisetider, ved å knytte sammen nåværende situasjoner med ulike scenarier fra fortiden, inkludert utbruddet av første verdenskrig, psykoanalysens krise som institusjon, det tragiske siste møtet mellom Ferenczi og Freud, samt fremveksten av fascisme og nasjonalsosialisme, og den forestående eksilen til de grunnleggende medlemmene av den psykoanalytiske bevegelsen. Mot denne bakgrunnen viser forfatterne hvordan Ferenczis sene arbeid skisserer en ny metapsykologi av fragmenter. «Ferenczi Dialogues» plasserer dermed Ferenczis arv i et nytt perspektiv.
