I 'Prolegomena' tar Immanuel Kant sikte på å klargjøre og forklare sine tidligere tanker fra verket 'Kritik af den rene fornuft'. I denne betroelige teksten utforsker han sentrale aspekter ved erkendelsesteori ved å lage en distinksjon mellom a priori- og a posteriori-kunnskap. A priori-kunnskap er uavhengig av erfaring, mens a posteriori-kunnskap er basert på våre erfaringer. Kants banebrytende høydepunkt, 'transcendentale idealisme', fremhever at vår forståelse og oppfattelse av verden er forankret i de strukturer som preger tankene våre. Han argumenterer for at den underliggende virkeligheten er uerkendelig i seg selv, og hva vi anser som virkelighet er egentlig en konstruksjon fra vårt eget sinn. Videre undersøker Kant det metafysiske grunnlaget for vitenskapen og fremholder at vår kunnskap innen matematikk og naturvitenskap er av a priori og fornuftslig karakter.
