Kritikk av den rene fornuft er et sentralt filosofisk verk skrevet av Immanuel Kant, først utgitt i 1781. Verket regnes som en av de mest betydningsfulle og innflytelsesrike bidragene til filosofihistorien. Boken er delt opp i to deler: den første omhandler kunnskapens natur, mens den andre skildrer virkelighetens essens. I den første delen argumenterer Kant for at all kunnskap har sin opprinnelse i erfaring, men han understreker at den ikke er begrenset til bare dette. Han introduserer begrepet a priori kunnskap, som refererer til den typen kunnskap som eksisterer uavhengig av erfaring. I tillegg fremhever Kant at sinnet spiller en aktiv rolle i hvordan vi oppfatter vår omverden, og han skisserer visse tanke-kategorier som er nødvendige for å forstå våre erfaringer. I den andre delen drøfter Kant forskjellen mellom hva som opptrer for oss og virkeligheten selv. Han argumenterer for at vi kun kan kjenne verden slik den fremstår for oss, og at vi aldri kan få tilgang til hvordan verden egentlig er.
