I 1956, på tampen av Reverend John Ames' liv, begynner han å skrive et brev til sin unge sønn, som en slags siste erklæring til sine bemerkelsesverdige forfedre. Boken er preget av en mediterende ro og en åndelig intensitet som fremstår nesten mirakuløs, spesielt med tanke på at forfatteren har vært stillferdig i 23 år. Den visdommen som stråler fra teksten, er resultatet av et liv med refleksjon og erfaring. Robinsons prosa, i harmoni med den enkle og renheten i bibelspråket, er intet mindre enn en velsignelse. Uansett hvordan man forholder seg til troen som boken formidler, er det vanskelig å forbli uberørt av den åndelige gløden som lyser opp romanen fra innsiden. Som Neel Mukherjee skriver i The Times, 'det er en bok av slik mediterende ro, at det nesten virker mirakuløst at stillheten bare varte i 23 år.' Den høye kvaliteten på skrivingen, kombinert med en autoritet som føles så naturlig som den perfekte tonen i musikk, skaper en nesten farlig stemning - en frykt for at det hele kan falle fra hverandre. Men i 'Gilead' går ingenting galt, som Jane Shilling bemerker i Sunday Telegraph.
