Reglene er de samme. Jeg kan ikke åpne døren. Jeg kan ikke forlate stedet. Jeg kan ikke ta livet av noen. Den eneste forskjellen nå er at det ikke lenger er jeg som setter reglene. Det er vaktene i de grå uniformene som bestemmer. Jeg er nå fanget i en situasjon jeg aldri ønsket, men samtidig alltid visste jeg fortjente. Jeg skriver til deg fra min celle, som blir mitt hjem de neste tjue til tretti årene. Det er straffen for mord.
