Kristendommens femte århundre var en arena preget av teologiske stridigheter. På den ene siden sto Messalianerne med sin erfaringbaserte spiritualitet, mens den intellektuelle skolen inntok en annen posisjon. Begge grupper ble i stor grad dømt av Kirken. Innenfor dette miljøet, preget av subjektive oppfatninger av nåde og en negativ antropologi, trådte Diadochus, biskop av Photike i Epiros, frem som en ekte mystiker. Hans teologi finner sitt fundament i to sentrale elementer: Guds nåde og menneskets evne til å samarbeide med denne nåden gjennom åndelig dømmekraft. Med sin evne til å redde det ortodokse fra både Messalianerne og intellektualistene demonstrerer Diadochus at han ikke bare var en reaksjonær, men en sann teolog i stand til å skape syntese. Han var åpen for sannheten, selv når den ble funnet hos sine motstandere, samtidig som han var fast i sin tro og uvillig til å kompromisse. Diadochus er en av de tidligste vitnene til Jesusbønnen og regnes som den viktigste åndelige forfatteren i sin tid, med innflytelse som kan spores i verkene til Maximus.
