I århundrene etter at skolastiske systemer og reformatorisk polemikk fikk dominere teologiens studium, er det lett å glemme hvor nært kjennskap de tidlige kirkefedrene og de monastiske forfatterne hadde til Skriften. Skriften var grunnlaget for deres bønn, liv og lære. I «Forty Gospel Homilies» av Gregor den store (†604) får vi et innblikk i både hans rolle som pastor og forkynner. Han gir grundig oppmerksomhet til de historiske detaljene i Skriften, søker å anvende de moralske aspektene på det daglige kristne liv, og reflekterer samtidig over Guds skjulte virkelighet. For kristne innebærer studiet av Skriften en personlig tilnærming til mysteriet og en åpenhet for transformasjon. Dette er ikke en form for escapisme, men et forsøk på å oppnå en mystisk, intuitiv og erfaren forståelse av det guddommelige, selv om man fortsatt er bundet av jordiske og kroppslige bånd. Alt Gregor tenkte, sa eller skrev, fører til dette målet. Derfor er han fortsatt en effektiv skikkelse innenfor teologien.
