I boken "Evangeliet etter Markus" tar fedrene Donahue og Harrington i bruk en tilnærming som kan oppsummeres med to begreper fra litteraturkritikk: intratekstualitet og intertekstualitet. Denne intratekstuelle og intertekstuelle lesningen av Markus-evangeliet bidrar til å belyse bokens litterære karakter, dens kontekst og dens unike tilnærminger til Det gamle testamentet, Jesus og tidlig kristen teologi. 'Intratekstualitet' innebærer at vi leser Markus som Markus, og gjennom Markus. En slik lesning fokuserer på den endelige formen av evangeliet, snarere enn kildene eller den litterære historien, og tar hensyn til ord og bilder, litterære teknikker, former, strukturer, karakterisering og plott. Å lese Markus med Markus gir særlig oppmerksomhet til det karakteristiske vokabularet og temaene som går igjen gjennom evangeliet og som binder det sammen som en enhetlig litterær produksjon. 'Intertekstualitet' omfatter relasjonen mellom tekster og den tekstlige tradisjonen, samt referanser til kontekstuelle materialer som vanligvis ikke klassifiseres som tekster.
