I få, om noen, historikere har bidratt med slik innsikt, visdom og empati i det offentlige ordskiftet som Jill Lepore. Siden hun begynte i The New Yorker i 2005 har Lepore, med sin omfattende perspektivrikdom og skarpe stil, brakt en forfriskende nyhet og litterær livlighet til emner som spenner fra portretter av glemte forfattere til kritisk analyse av grunnlovsspørsmål og en brutalt ærlig granskning av nasjonens sørgelige tilstand. De forbløffende essayene som er samlet i 'The Deadline' gir et prismeaktig bilde av amerikanernes teknologiske utopisme, febrilske splittelse og den enestående - men bevæpnede - meningsløsheten. Fra nedstengninger og rasekommisjoner til Bratz-dukkene og sykler, samt de tapene som hjemsøker Lepores liv, krysser disse essayene gang på gang det hun omtaler som 'deadline', elven av tid som skiller de levende fra de døde. Med en intellektuell dybde som minner om Gore Vidals 'United States', utfordrer 'The Deadline', med sin bemerkelsesverdige sammenstilling av det politiske og det personlige, den fundamentale naturen av vår forståelse.
