Boken "Caribbean Critique" utforsker og analyserer den unike bidraget fra franskspråklige karibiske tenkere til den perifere Kritiske Teorien. Forfatteren hevder at deres særpregede prosjekt har vært å utvikle en form for kritikk som, mens den låner fra nordatlantiske forbilder som Rousseau, Hegel, Marx og Sartre, fra begynnelsen har vært uatskillelig preget av den dramatiske historien knyttet til den transatlantiske slavehandelen, slaveriet og kolonialismen. I boken adresseres betydningsfulle skikkelser som Toussaint Louverture, Baron de Vastey, Victor Schoelcher, Aimé Césaire, René Ménil, Frantz Fanon, Maryse Condé og Édouard Glissant, samtidig som en omfattende teoretisk innledning definerer de essensielle parameterne for 'Karibisk Kritikk.'
