Dette er den første omfattende analysen av de kongelige og prinselige hoffene i Europa som viktige arenaer for opplysningstiden. Hoffene til europeiske herskere forble sentrale for politikk og kultur gjennom hele det attende århundre, og få skribenter, kunstnere, musikere eller forskere kunne oppnå suksess uten å etablere forbindelser til herskerhusene, adelsfamilier eller mektige hoffmenn. Boken dekker casestudier fra Spania og Frankrike til Russland, samt fra Skandinavia og Storbritannia til det hellige romerske riket. Bidragene i denne samlingen undersøker hvordan opplysningstidens skikkelser ble integrert i de prinselige hoffene i Ancien Régime, og hvilke typer relasjoner de hadde med hoffmennene. Boken tar for seg både farene og mulighetene som følger med nærhet til hoffet, samt hva herskere og hoffmenn fikk ut av sine interaksjoner med opplysningsmenn og kvinner av litteraturen. Fokus står på fire områder, hvorav det første er virkningen av hoffpatronasje på opplysningstidens diskurser.
