Denne første omfattende engelskspråklige samlingen av intervjuer med Jacques Rivette (1928-2016) dokumenterer hans karriere gjennom en kronologisk oversikt, filmografi, bibliografi og stillbilder. En grundig innledning setter dette verket inn i en bredere kontekst av sosiale endringer i det tjuende århundre. Rivettes filmer, som mange verk fra den franske nybølgen, ser ut til å ha unngått aldringsprosessen helt, og forblir like leken, frisk og stille spektakulær som den dagen de ble laget. Faktisk kan hans samlede verk anses som det mest imponerende innen den franske nybølgen. 'Céline og Julie Drar Ut i Båten' (1974) har blitt anerkjent som muligens den beste filmen som har kommet ut av den post-nybølge-epoken, mens 'Paris Tilhører Oss' (1961) er blant de beste bildene som fremkom fra selve nybølgen. Selv om Rivette ikke var den mest produktive regissøren, har lengden på filmene hans ofte blitt sett på som en ulempe. Likevel viser hans kliniske, selvrefleksive essays i filmform ham som en filmisk purist, hvis forpliktelse til sjangeren står klart frem.
