Zoroastrianismen var den dominerende religionen blant de gamle persiske kongene, og etter den arabiske erobringen fortsatte den å være en viktig tro for en betydelig del av befolkningen i Iran og deler av Sentral-Asia. Denne boken tar for seg den mest sentrale polemiske avhandlingen innen zoroastrisk tradisjon, kalt Škand Gumanig-Wizar, også kjent som «Den tvilsløsende avhandlingen». Verket blir tilskrevet teologen og filosofen Mardanfarrox, sønn av Ohrmazddad, og ble skrevet på 800- eller 900-tallet i det som kalles mellompersisk. Škand Gumanig-Wizar er et sofistikert verk innen rasjonalistisk teologi, og gir en systematisk kritikk av flere rivaliserende religioner fra den sene antikken og tidlige middelalderen i Midtøsten, inkludert islam. Kritikken av islam i kapitlene 11 og 12 utgjør den eneste omfattende og systematiske polemikken mot islam i premoderne zoroastrisk litteratur, og reiser spørsmål rundt monoteisme ved å fokusere på problematikken rundt ondskap. Denne teksten er av grunnleggende betydning for å forstå Irans religiøse og kulturelle historie.
