"Kanskje var vi aldri ment for hverandre. Men den natten på karnevalet, da du viste meg hvem du var, forsto jeg hvem jeg ønsket å bli." Den mest betydningsfulle setningen jeg noensinne har lest, var risset inn på døren til et portable toalett, gravert i plast under et karneval i utkanten av Boston. Begjær henger igjen, kjærlighet forblir. Begjær er utålmodig, kjærlighet venter. Begjær brenner, kjærlighet varmer. Begjær ødelegger, men kjærlighet? Kjærlighet dreper. Kanskje var det alltid min skjebne å bli forelsket i et monster. Da de andre barna lå våkne om natten og fryktet det taggete beistet som skjulte seg i skapet, lengtet jeg etter å se mitt. Jeg ønsket å mate det, domstikalisere det, forstå det. Sam og jeg fikk bare elske hverandre i mørket. Da historien vår ble avdekket, og sannheten kom fram, var det jeg som klippet snoren. Jeg heter Aisling Fitzpatrick, og jeg har en bekjennelse å komme med. Sam Brennan er ikke den eneste monstruøse figuren i denne historien.
