Etter å ha mistet foreldrene våre i løpet av ti år, tok lillesøsteren vår på seg rollen som beskytter. Hennes intensjon var å skjerme oss fra videre hjertesorg og smerte, og hennes besluttsomhet var beundringsverdig. Likevel var hun altfor ung til å bære et slikt ansvar, og til tross for at hun fremsto som sterk, visste vi at hun sakte, men sikkert, falt fra hverandre, mens hun kjempet med sin mentale helse. Vi ønsket at hun skulle innse at det aldri var hennes oppgave å være vår vokter. Vi ønsket at hun skulle omfavne sin sårbarhet og gi oss som hennes eldre brødre muligheten til å oppfylle vår plikt som hennes beskyttere. Og om det betydde å stille spørsmål ved vår moral og krysse grenser, var vi villige til å gjøre det for henne. Til slutt, ville vi gjort hva som helst for vår lille bjørn.
