Denne boken utgjør en spektral sone, befolket av drømmer om rom, urbane landskaper og mentale romtidsopplevelser som tilbyr papir og utopiske prosjekter for hjemløse vesen i transitt. Tekstene i prosaform beskriver papirflater som potensielle arkitektoniske oppholdssteder for de som er i overgang, med tanker som flyter gjennom hyperreale drømmetrajektorier ved flere terskler samtidig. Hver poetisk tekst har sin beskyttende ånd, om det er Boyer, Notley, Robertson, Nelson, Riley eller Nemes Nagy, som fungerer som veiviser for sinnet på sin reise blant ordbindingene. Gjennom og ved livets skript forhandlinger med underlige ensomme hermetiske objekter i disse rommene, lider de sammen med vesenet i sin ferd, opplever tapene og klagene av alt som har vært elsket, og utholdende den vanskelige spøkelsesaktige tilstanden av fragmentert eksistens på innsiden, noe som skjerper den sviktende viljen i møte med grensene til kroppens hus. Innenfor de prosameditative tekstene akkumuleres stemmene, og utvikler temaet av det dobbelte, det å være to i ett.
