I denne samlingen presenteres tjueåtte dikt av Friedrich Hoelderlin, som trolig ble skrevet i løpet av de siste elleve årene av hans liv, fra 1832 til 1843, etter hans episode med 'melankoli'. Diktningene kjennetegnes ved en prosodi i jambiske fem- og seksfotere med feminine rim, og de utforsker en upersonlig kontemplasjon. Rhythmen og lyden i disse tekstene er av stor betydning, noe som minner oss om Hoelderlins egne ord, gjengitt av Bettina Von Arnim: 'Menneskesinnets lover er rytmiske. (...) Så lenge poeten fortsatt leter etter den metriske aksenten og ikke lar seg bære av rytmen, er poesien uten sannhet (...) det som er poesi er det faktum at sinnet kun kan uttrykke seg i rytmer, at språket er rytme'. Oversetterens mål har vært å gjøre denne musikk 'hørt' så langt som mulig.
