Et navn bærer alltid med seg en symbolsk forpliktelse. Når falske pretensjoner trer frem, oppstår det spørsmål omkring kraften i denne forpliktelsen, dens gyldighet og berettigelse. Navn er referanser til genealogier, og inkluderer dermed alltid en viss maktfordeling. Å appropriaterer et navn er å appropriaterer makt. Hvert navn bærer med seg et krav om makt, både i det å innta den sosiale rollen som følger med, i overleveringen av symbolsk arv, i den sosiale påvirkningen, og i genealogisk innskrift. Historien om falske pretensjoner er forbundet med et øyeblikk av forvirring – en opplevelse av å alltid være en falsk pretendent, for det føles umulig å rettmessig, naturlig, og fullt begrunnet bære det navnet man har. Ingen tilstrekkelige grunner kan noensinne substansiere det; ingen navn er dekket av Leibniz' prinsipp om tilstrekkelig grunn. Opplevelsen av å være en bedrager, en falsk pretendent til et navn, er ikke bare en personlig følelse eller særtrekk; det er en strukturell følelse som følger med navnene – deres skygge og virkning.
