Boken 'Bordering Britain' av Nadine El-Enany utforsker hvordan Storbritannia er et resultat av imperialisme. El-Enany argumenterer for at britisk innvandringslovgivning i stor grad er en form for kolonial vold, og at uregelmessig innvandring kan sees som en form for antikolonial motstand. I løpet av 1960-, 70- og 80-tallet erklærte Storbritannia seg selv som postkolonialt gjennom sine innvandrings- og nasjonalitetslover, og distanserte seg symbolsk og fysisk fra sine kolonier og Samveldet, samtidig som de tok med seg rikdommene de hadde plyndret. Dette 'imperiale forsvinningsnummeret' kastet et mørkt slør over britisk kolonihistorie. Den britiske kolonien, som det britiske folk vet lite om, kan ofte bli husket med nostalgi som en periode med storhet, som en gave som engang ble gitt til verden. Innvandringslovene blir ofte forsvart med påstander om at de holder mangesidige felleskap borte, men i virkeligheten er disse lovene handlinger av kolonial beslagleggelse og vold. De hindrer flertallet av rasifiserte mennesker i å få tilgang til den koloniale rikdommen som ble samlet gjennom kolonial erobring. Uavhengig av hva loven, media og politisk diskurs måtte diktere, er folk med.
