I takt med at spionasje mellom stater har vært en praksis i århundrer, har internettrevolusjonen endret både arten og omfanget av etterretningsaktiviteter. Dette har skapt betydelige utfordringer for de tradisjonelle juridiske rammeverkene som regulerer denne praksisen. Boken argumenterer for at cyber-espionasje inntar en urolig posisjon i lovgivningen: Aktiviteten er ikke direkte forbudt, ettersom spionasje i seg selv ikke medfører en internasjonalt kriminell handling. Samtidig er den hverken autorisert eller tillatt, ettersom stater har rett til å motsette seg utenlandsk cyber-espionasje. Uten å søke ytterligere regulering, har imidlertid regjeringer valgt å forbli stille, noe som gir dem frihet til å drive med cyber-espionasje samtidig som de iverksetter tiltak for å forhindre å bli ofre for den. Boken trekker på grundige analyser av staters praksis og eksempler knyttet til suverenitet, diplomati, menneskerettigheter og økonomisk lov. Den gir en omfattende oversikt over den nåværende juridiske statusen for cyber-espionasje, samt fremtidige perspektiver for utviklingen på dette området.
