I denne boken får vi ikke bare en grundig analyse av Shakespeares gjeld til Montaigne, men også en omfattende utforskning av utviklingen av selvbevissthet i litterære, filosofiske og religiøse skrifter fra antikken til renessansen. Forfatteren viser hvordan tidlige moderne former for selvbevissthet først dukket opp i Montaignes Essays og i Shakespeares dramatikk. I motsetning til noen postmoderne antakelser, argumenteres det for at den tidlige kritikken av selvbevissthet ikke resulterte i en negasjon av identitet. Montaigne anerkjente den relativt stabile naturen av sin egen personlighet, mens Shakespeare, som Dryden bemerket, opprettholdt 'den konstante overensstemmelsen av hver karakter med seg selv fra det øyeblikket de blir introdusert i stykket og helt til slutten'. Boken sporer også utviklingen fra en objektiv til en subjektiv forståelse av tid, fra gresk filosofi til tidlige moderne forfattere. Det avsluttende kapitlet belyser hvordan skeptisisme påvirket både Montaigne og Shakespeare, men at dette ble balansert av deres forankring i varige humanistiske verdier.
