Boken "Performative monuments" utforsker et av de mest gåtefulle spørsmålene innen samtidskunsten: Hvordan ble performancekunstnerne fra 1960- og 1970-tallet, kjent for sin motstand mot både vedvarende kunstverk og det politiske etablissementet, de ledende monumentbyggerne på 1980-, 1990-tallet og i dag? Denne utviklingen kan ikke forklares med tanker om å selge seg selv, eller å lage selvunderminerende monumenter. Isteden argumenterer forfatteren for at sentraliteten av performance i forhold til monumenter og offentlig kunst generelt, snarere hviler på dens evne til å bygge både personlige og sosiale relasjoner. Overlevelsen av kroppskunst, dokumentert gjennom fotografier som krysser tid og rom for å nå nye publikum, forvandler disse verkene til bokstavelige monumenter. Bokens argumentasjon spenner over kunstscenen i Østerrike, det tidligere Jugoslavia og Tyskland, med fokus på kunstnere som Valie Export, Peter Weibel og de Wien-baserte aksjonistene (arbeidende i Østerrike og internasjonalt), Marina Abramovic, Sanja Ivecovic og Braco Dimitrijevic (virkende i Jugoslavia og internasjonalt), samt Joseph Beuys og Jochen Gerz.
