Boken 'Turkey Facing East' gir en grundig analyse av Tyrkias relasjoner med sine østlige naboer, inkludert Aserbajdsjan, Armeni og Sovjetunionen, i perioden da den moderne tyrkiske nasjonalstaten ble dannet etter oppløsningen av Det osmanske imperiet. Den styrken som skiller denne boken fra andre, ligger i dens evne til å kombinere historiske og teoretiske argumenter, noe som gir leserne en dypere forståelse av utenrikspolitikken til et fortrinnsvis muslimsk land. Boken tar i bruk en kritisk og tverrfaglig tilnærming som kaster lys over de unike aspektene ved Tyrkias tur mot modernitet og utviklingen av utenrikspolitikken mot Sør-Kaukasus i årene 1918 til 1921. Gjennom sitt originale og tverrfaglige perspektiv, bidrar den til en ny forståelse av mulighetene og utfordringene som eksisterer for de spesifikke overgangsstatene som oppsto etter opprørene under den arabiske våren.
