Eddy Jaku beskriver sin livsreise som en jødisk flyktning i en tid preget av skrekk og nød. Han identifiserte seg først som tysk, deretter som jødisk, og var stolt av sitt hjemland. Men i november 1938 ble stoltheten hans knust da han ble arrestert og sendt til en konsentrasjonsleir. Gjennom de neste syv årene opplevde han groteske og uutholdelige hendelser, først i Buchenwald og deretter i Auschwitz, hvor han mistet all familiegjenkjennelse. I løpet av denne grusomme tiden måtte han si farvel til sine kjære og se sitt land forvandle seg til et mareritt. Jaku's historie er en kraftfull påminnelse om motstandskraft og betydningen av kjærlighet og håp, selv i de mørkeste tider.
