I 1917, ved den stille innsjøen Sommen, utspiller det seg et poetisk bilde av livet og døden. Vannflaten ligger som et speil, en klar og nyslått vårdag, uten spor av ensomhet eller død, men en underlig følelse av en framtid der drømmer om guders hjerte florerer. Likevel, alt snur, som høsten som brått tar over, og med den følger tanken om at ingen dør to ganger. I fraværet av de som har gått bort regner det, men alt er ikke fortapt; det finnes trøst i vennskapets bånd. Harriet Augusta Dorothea Löwenhjelm, en begavet poet og kunstner, døde tragisk ung av tuberkulose i en alder av 31 år på Romanäs sanatorium, som ligger ved bredden av Sommen i Jönköpings län, Småland. Löwenhjelm etterlot seg en verdifull arv av upubliserte dikt, tegninger og dagboknotater, som ble omhyggelig bevart av venninnen Elsa Björkman og utgitt etter hennes død. Rune Christiansens marginalia til Löwenhjelm fungerer som en både hyllest og en sorgsang, en dyp samtale om livets flyktighet, dødens tilstedeværelse og den trøstende kraften i diktningen og troens evne til å gi håp. Gjennom Christiansens refleksjoner blir Löwenhjelms ufullendte verk et strålende lys igjen, og et overskridende vennskap vekkes til live, der hans ord og tanker gir nytt liv til hennes kunstneriske arv.
