Osterhammels verk representerer en ny tilnærming til temaet kolonialisme. Denne presise, men omfattende studien tar for seg prosessene rundt kolonisering og avkolonisering fra den tidlige moderne perioden og frem til det 20. århundre. I motsetning til tidligere studier, som ofte har fokusert på strategier for kolonial erobring, utnyttelse og styre sett fra imperiets perspektiv, belyser Osterhammel hvordan den koloniale situasjonen ikke bare speilet hverken metropolen eller den pre-koloniale samfunnet. Istedenfor viser han hvordan disse to elementene ble blandet sammen, samtidig som det ble lagt til en ny dimensjon som er karakteristisk for koloniale områder. Han fremhever også at europeerne vanligvis ikke ble sett på som farlige inntrengere av den lokale befolkningen før de begynte å true de tradisjonelle kulturene gjennom misjonering, europeiske skoler og byråkrati.
