Årene etter 1750 markerte en betydningsfull periode for det osmanske riket, preget av dramatiske omveltninger som førte til de første nasjonalistiske strømningene blant de kristne innbyggerne. Samtidig ble det muslimske statens forpliktelse til reformer uunngåelig mer tydelig. Innen 1830 hadde både serbere og grekere kjempet seg til autonomi eller uavhengighet, mens Sultan Mahmud II forberedte reformbevegelsen Tanzimat ved å avskaffe Janissar-korpset og andre utskjelte institusjoner. Til tross for denne epokegjørende tidsperiodens betydning for både osmansk og Balkan-historie, er det oppsiktsvekkende lite interesse fra forskere for de faktorene som utløste slike avgjørende utviklinger. Bidragsyterne i dette verkets utforsker flere problemstillinger som rammet Balkan, samt statens forsøk på å løse dem. Blant temaene som tas opp er lov og rettferdighet, sentralisering og provinsiell autonomi, beskatning og landeiendomstvister samt krigens påkjenninger. De studerte tilfellene gir innsikt både for spesialister og for et bredere publikum.
