Arlo Bishop og jeg var to uønskede barn, knyttet sammen av fosterhjemssystemet. Vi vokste opp med konsekvensene av forsømmelse og svik, og fant trøst i hverandre. Vi lengtet, vi trengte hverandre, vi elsket – desperat. Men på et tidspunkt begynte Arlo å begjære rusmidler mer enn noe annet. Derfor gjorde jeg det eneste riktige jeg kunne; jeg knuste mitt eget hjerte for å redde hans. Nå, fire år senere, er jeg tilbake i Los Angeles, ansikt til ansikt med min fortid. Smerten og skaden fra våre feilvalg henger fortsatt mellom oss, men det gjør også følelsene våre. Jeg hadde ikke planlagt et nytt forsøk, men frykten for å gjenta historien gjorde det vanskelig å tilgi og enda vanskeligere å glemme. Likevel, ved bare ett berøring, ett kyss, ble jeg transportert tilbake til hvor det hele begynte. Arlo og jeg var skapt for hverandre. Men vi var ikke lenger de uønskede barna fra fosterhjemmet; vi var voksne menn. Og jeg ønsket ingenting mer enn ham.
