I denne fjerde boken, som er den mest autobiografiske og 'memoarlignende' i serien, samler forfatteren John K. Kanagy sine livserfaringer preget av indre religiøs og følelsesmessig uro gjennom hele livet. Boken tar oss med på en reise gjennom hans oppvekst i et Amish/Mennonite-samfunn, hvor han deler minner fra barndommen som har formet hans åndelige liv. Kanagy forteller historier om sine forfedre, som han beskriver som profeter, prester, og både delere og rivere av tradisjoner, og han identifiserer seg med deres erfaringer. Han møter også utfordringer knyttet til sykdom, og deler sin historie om nåden som har gjort det mulig for ham å fortsette på sin vei. Gjennom refleksjoner over det evige Hjemmet, som har blitt klarere for ham, minner Kanagy oss om at det å erkjenne vår smerte og brudd er den eneste veien til helbredelse.
