Den amerikanske revolusjonen blir ofte beskrevet som en monumental nederlag for det mektige britiske imperiet, påført av koloniale opprørere. Likevel kom britene ut av konflikten i en bedre posisjon enn det nyetablerte, uavhengige USA. Etter hvert som revolusjonen utviklet seg til en global konflikt med Frankrike, Spania og senere Nederland som allierte av amerikanerne, ble Storbritannias ønske om å opprettholde prestisje i Europa gjennom dominans over sine mange kolonier - særlig i Vestindia og India - den avgjørende drivkraften bak britisk strategi. Militære seirer mot slutten av krigen, sammen med opprettholdelsen av resten av imperiet, gjorde det mulig for Storbritannia å forbli en betydelig makt. Denne boken utforsker perspektivet om at Storbritannia faktisk ikke 'mistet' den revolusjonære krigen.
