Nominasjonskonvensjoner utgjorde høydepunktet for presidentvalg i den såkalte Gilded Age, en periode preget av fravær av primærvalg, debatter og passive nominerte. I motsetning til dagens konvensjoner, var ikke utfallet på forhånd gitt. Historikere karakteriserer slutten av 1800-tallet som en tid med politisk korrupsjon, der partilederne styrte konvensjonene og bestemte hvem som skulle nomineres. Likevel klarte kandidatene, både fra Republikanerne og Demokratene, å vinne til tross for motstanden fra de mektige partilederne, som også motarbeidet dem når de først var i embetet. Denne boken gir en grundig analyse av pomp, drama, taler, strategier, plattformer, avtaleinngåelser og ikke minst de ofte overraskende resultatene fra presidentnominasjonskonvensjonene i Gilded Age. Den utfordrer mange av de utbredte forestillingene om politikken i denne mye kritiserte epoken.
