Opplysningstiden – både som et fenomen fra det attende århundre og som en vedvarende strømning i vestlig tanke – er et forsøk på å gjøre slutt på uvitenhet, oppnå mestring over en potensielt fiendtlig omgivelse, og å dempe frykten for det ukjente ved å fremme vitenskap og rasjonalitet. Samtidig er opplysningstiden ofte utfordret av motkulturer, som den tyske romantikken, som undersøkte fryktens natur og brukte den som et korrektiv mot rasjonalismens overdrivelser. "The Aesthetics of Fear in German Romanticism" av Paola Mayer avdekker den sentrale rollen denne bevegelsen hadde i utviklingen av mørke eller negative estetiske oppfatninger. Ved å gjenopprette et manglende kapittel i historien om fryktens estetikk, viser Mayer at romantikken utgjorde en viktig overgangsperiode mellom det attende århundres sublime og det tidlige tjueårhundres uhyggelige. Mayer setter litteratur og filosofi i dialog, samtidig som hun undersøker hvordan tysk romantisk litteratur benyttet fryktens narrativer for å radikalisere og deretter undergrave eksisterende strukturer.
