John Dee (1527-1609) var en britisk polymat og en av de mest fascinerende skikkelsene fra tidlig moderne tid. Som en beryktet magiker og alkymist, samt en anerkjent vitenskapsmann og matematiker ved hoffet til Elizabeth I, utfordrer han vår tradisjonelle forståelse av renessansens okkultisme. Denne studien gir et nytt perspektiv på Dees okkulte filosofi. Den plasserer verkene hans i konteksten av tidlig moderne oppfatninger av 'naturlige' språk, og undersøker Dees kontinuerlige søken etter et språk som kunne avsløre kunnskap om både natur og Gud. Dette tidligere neglisjerte emnet gir friske innsikter i de underliggende motivene bak Dees tilsynelatende ulike interesser og arbeider. Samtidig vurderer studien på nytt språkets rolle i tidlig moderne tenkning. Den utfordrer rådende tolkninger av hvordan 'naturlige' språk, hieroglyfer, allegori og ordmagi ble oppfattet i renessansen, og argumenterer for en mer balansert tilnærming som beskriver hvordan disse konseptene var avhengige av hverandre.
