I 'Silver Buckles' møter vi en intrikat balanse mellom stolthet og fordommer. Når Fitzwilliam Darcy står irritert ved kanten av Meryton-samlingen, avviser han Elizabeth Bennet med det samme, og viser verken empati eller respekt. I et uventet øyeblikk av avsky, avviser han henne uten å tenke på forlegenheten det kan medføre, og signaliserer klart at han ikke har interesse for noen utenfor sitt eget sosiale krets. Men Elizabeth er ikke den som lar seg imponere; hun finner seg selv i å le stille av hans pompøse holdning, og hun ser på ham som en interessant utfordring. Da han til slutt nærmer seg med et stivt og klumsete forsøk på unnskyldning, avviser hun ham kaldt, sikker på at hans overdrevne selvbilde vil forsvinne i møtet med hennes likegyldighet. Men i stedet for å trekke seg tilbake, insisterer han på å danse med henne, noe som fører til en opphetet tøffing av gjensidig forakt. I løpet av dansens lys, der musikken svinner hen, er det klart at deres skjebner er knyttet sammen på en måte de ikke kan forutsi.
