Siden midten av det tjuende århundret har visuell kunst vist en ambivalent natur, preget av en dragkamp mellom abstraksjonisme og realisme, konseptuelle tilnærminger og postmodernisme, samt klassisistisk nostalgi og provokasjoner som ofte tramper på egne grenser. I dette essayet argumenterer forfatteren for å utforske en alternativ retning innenfor visuell kunst, der kunstverket kan gjenopprette sin fylde og universalitet. De kunstnerne som blir analysert i dette verket, deriblant Hopper og Balthus, er fremhevet som forløpere som følger denne felles veien, til tross for at de tilhører forskjellige generasjoner. Dette kan være årsaken til at de i stor grad har blitt misforstått av sine samtidige kritikere. Som i kunsten fra det antikke Hellas eller middelalderen kan abstrakte spenninger som intensiverer det visuelle feltet, gi liv til enkle figurer og radikalt endre meningen bak dem. Denne 'solfylte' kvaliteten minner om Claritas, som middelalderske skolastikere brukte for å beskrive prakt og skjønnhet i verker fra deres tid.
