«The Spirit of Japan» (1916) er en bemerkelsesverdig tale av Rabindranath Tagore, levert etter at han mottok Nobelprisen i litteratur i 1913. I denne kraftfulle forelesningen, holdt ved Keio Gijuku Universitetet i Tokyo, utforsker Tagore den japanske kulturen i lys av de moderniserende kreftene fra Vesten. Han utfordrer ideene om modernitet, og påpeker at ekte modernisme handler om frihet i tanke og ånd, snarere enn underkastelse under europeiske normer og smaker. Tagore formidler at sanne fremskritt krever uavhengighet i både tanke og handling, og advarer mot en feilaktig anvendelse av vitenskap som kun imiterer lærdom uten å forstå den dypere betydningen. Gjennom sine observasjoner etter en reise i Japan, fremhever han en kultur som han mener har «realiserte naturens hemmeligheter, ikke gjennom analytisk kunnskap, men gjennom sympati». Før han vender tilbake til sitt hjemland, gir han en advarsel til de japanske studentene som har samlet seg, og deler sin verdifulle visdom.
