I boken 'Playing at a Distance' tar Sonia Fizek oss med på en uunnværlig utforskning av videospillestetikk, som flytter fokuset vekk fra den menneskelige spilleren og utfordrer vår forståelse av hva det egentlig betyr å spille. Stilliserer vi oss selv som aktører i spillverdenen, eller er det snarere spillene som styrer våre handlinger? Er ikke-menneskelig spill bare et paradoks, eller kan det være fremtiden for spilling? Hvordan relaterer videospill seg til kvantefysikk? Fizek setter seg fore å undersøke disse og en rekke andre utfordrende spørsmål. Gjennom boken utvikler hun nye måter å tenke og snakke om spill og lek, som avdekker en rekke spillformer og praksiser som krever overraskende lite menneskelig handling. Enten det dreier seg om å «hvile» i klikkespill, spasere gjennom gå-simulatorer, automatisere spill med roboter, eller simpelthen å se på spill uten å spille, viser Fizek hvordan disse tilsynelatende marginale aktivitetene faktisk er sentrale for å forstå vår spillkultur i den digitale tidsalder. Ved å introdusere konseptet av avstand, omorienterer hun vår oppfatning av datamediert lek. Å 'spille på avstand', forklarer hun, innebærer å delegere den umiddelbare handlingen til maskinen og bli en observatør i eget spill.
