I "The Big Archive" undersøker Sven Spieker arkivet som en sentral komponent i det tjuende århundrets modernisme, samtidig som det gir innsikt i forståelsen av samtidskunst. Boken tar for seg teknologiene og metodene knyttet til arkivering, slik som skrivemaskinen, kortindeksen og arkivskapet. Mens arkivet for byråkraten kan fremstå som en samling av unødvendige papirer, framstår innholdet i arkivet for historikeren som en quasi-objektiv refleksjon av den 'levende' fortiden. Gjennom ulike bruksformer har tjuende århundres kunst utnyttet arkivet, fra det Spieker beskriver som Marcel Duchamps 'anemiske arkiv' med readymades, til El Lissitzkys Demonstrasjonsrom og fotografikolleksjoner fra etterkrigsartister som Susan Hiller og Gerhard Richter. Spieker studerer arkivet både som en byråkratisk institusjon og som et indeks over skiftende holdninger til tid innen vitenskap og kunst. Han konkluderer med at arkivet utgjør en smeltedigel for modernismen i det tjuende århundre, hvor Dadaister, konstruktivister og surrealister omfavnet det ikke-lineære.
