I "The Classical Language of Architecture" tar John Summerson for seg de grammatiske elementene som utgjør et arkitektonisk språk, og presenterer dette på en klart og levende måte. Klassisk arkitektur fungerer som et visuelt 'språk', og som alle språk har det sine egne grammatiske regler. Bygninger fra forskjellige epoker—fra et romersk tempel, via et palass fra den italienske renessansen, til et hus fra regency-perioden—demonstrerer en bevissthet om disse reglene. Selv om de kan variere, bryte med dem eller poëtisk motsi dem, er essensen av klassisk arkitektur en språkform som har dominert den vestlige verden frem til nærmest moderne tid. Sir Christopher Wren karakteriserte dette språket som arkitekturens 'latin', og analogien kan nesten anses som korrekt. Den store forskjellen ligger imidlertid i at mens læringen av latin ofte er en lang og krevende prosess, er klassisk arkitektur betydelig enklere å forstå. Den utgjør fortsatt en vesentlig del av uttrykket i våre urbane omgivelser, og de som har en sterk interesse for arkitektur vil sannsynligvis allerede ha oppdaget noe av dens underliggende språk.
