I "Becoming a Person" fra 1954 presenterer Carl Rogers en banebrytende tilnærming innen psykologien. Oppvokst i et strengt og konservativt hjem, utfordret Rogers de tradisjonelle maktstrukturene i behandlingen av pasienter ved å fokusere på deres egen rolle i terapeutisk prosess. Hans arbeid er fortsatt relevant i dag, ettersom det gir innsikt i forhold mellom mennesker og vårt potensial. I motsetning til tidligere psykologiske teorier fra kjente figurer som Sigmund Freud eller Carl Jung, unngår Rogers å utvikle en overgripende teori om menneskelig bevissthet som baserer seg på ubevisste drifter eller fortidige barndomsopplevelser. Istedenfor retter han søkelyset mot individets behov for selvrealisering, og han hevder at med de rette betingelsene kan terapi frigjøre mennesker fra det som holder dem tilbake, slik at de kan oppdage sine sanne jeg.
