I «Becoming a Person», utgitt i 1954, presenterer Carl Rogers en nyskapende tilnærming til psykologi som utfordret tradisjonelle maktstrukturer i behandlingen av pasienter. Oppvokst i et strengt og konservativt hjem, utviklet Rogers en teori som setter pasienten i sentrum av behandlingen. Hans arbeid er fortsatt relevant i dag, da det belyser viktige aspekter ved relasjoner, menneskelig potensial, samt psykologi generelt. I motsetning til tidligere psykologer som Sigmund Freud eller Carl Jung, utviklet ikke Rogers en overordnet teori om menneskelig bevissthet. Hans tilnærming er ikke fokusert på ubevisste drifter, kollektive minner eller skjulte impulser, og den omhandler ikke nødvendigvis barndomsminner eller seksualitet, med mindre pasienten – eller, som Rogers selv foretrekker å si, klienten – ønsker å utforske disse temaene. I stedet retter Rogers oppmerksomheten mot det han omtaler som ønsket om selvrealisering. Han mente at ved å skape de riktige betingelsene kunne terapi frigjøre individet fra hindringer og gi dem muligheten til å oppdage sitt sanne jeg.
