Tragedien har gjennom tidene blitt gjenfødt mange ganger siden antikken. I løpet av 1600-tallet skrev franske dramatikere tragedier som var preget av neoklassisk estetikk og den guddommelige rettigheten til absolutisme som preget grand siècle. Disse verkene har imidlertid også en resonans i den moderne tidsånd, og de har inspirert reaksjoner fra fremtredende tenkere som Barthes, Derrida og Foucault, samt tilpasninger og omarbeidninger av Césaire og Kushner, i tillegg til nye produksjoner av både fransktalende og engelsktalende regissører. Dette bindet tar for seg både historien om fransk neoklassisk tragedie – dens publikum, praksis på scenen og utviklingen som sjanger – samt de ideene som disse verkene reiser. Temaer som nødvendighet, fri vilje, begjær, makt og moralsk atferd i møte med begrensede valg blir utforsket. Essayene demonstrerer ulike tilnærminger til undervisning av stykkene, gjennom linser som ytelse, publikum, estetikk, retorikk og følelsesmessig påvirkning. Boken belyser også postkoloniale engasjementer fra både forfattere og regissører, innenfor og utenfor Frankrike, i forhold til disse verkene.
