I boken 'Modern Times' tar Jacques Rancière et viktig skritt i sin kritikk av modernismen og dens postmoderne tilskudd. Han setter fokus på kontrasten mellom de ensidige og eksklusive tidsforståelsene som preger denne epoken, og de sammensatte temporalitetene som er i spill i moderne frigjøringsprosesser og kunstneriske revolusjoner. Rancière argumenterer for at tid ikke bare er en lineær sekvens fra fortid til fremtid, men i stedet en livsform som er preget av den gamle hierarkiet mellom de som har tid, og de som ikke har. Dette hierarkiet, som også avspeiles i den marxistiske vaktbittanken og åpenbart i Clement Greenbergs modernisme, styrer fortsatt vår samtid, som holder fast ved fabelen om historisk nødvendighet og dens eksperter. Rancière foreslår en alternativ forståelse av tid, inspirert av Emersons visjon om den nye poeten, som bryter med den hierarkiske konnotasjonen av tid og peker mot en radikalt annen oppfatning av det moderne. Han ser denne oppfyllelsen i de to bevegelsens kunstformer, nemlig film og dans, som epitomer av det moderne.
