Otto Dibelius (1880-1967) er ansett som en sentral skikkelse i det protestantiske miljøet i det 20. århundre. Denne samlede fremstillingen undersøker de ulike aspektene av hans liv og arbeid, plassert i konteksten av Tysklands dramatiske historie. Som ung pastor var han med på å forme separasjonen mellom stat og kirke, særlig etter novemberrevolusjonen i 1918. Under Weimarrepublikken fungerte han som en fremtredende offentlig stemme og generalsekretær for kurmark, samtidig som han var en aktiv samfunnsdebattant. I sin programatiske skrifter, 'Jahrhundert der Kirche' (1926/27), argumenterte han for den evangeliske kirkes uavhengighet fra staten, en uavhengighet som skulle bli utfordret i perioden fra 1933 til 1945. Etter krigen, som biskop av Berlin og leder av Den tyske protestantiske kirken (EKD), hadde han en betydelig innflytelse på protestantismen i etterkrigstiden. Bidragene fra historikere og teologer i dette verket gir en helhetlig oversikt over både hans beundrede og kritiserte sider, inkludert hans antisemitisme, og gir et nyansert bilde av Dibelius' komplekse arv.
