Friedrich Nietzsche betraktet seg selv som en psykolog, og dette finner støtte i hans kritikk av religion. I denne boken tilbyr Jan-Olav Henriksen friske perspektiver på Nietzsches bidrag til religionskritikken ved å anvende elementer fra tilknytningsteori og selvpsykologi. Resultatet av dette arbeidet er at Nietzsches innsikter i de problematiske aspekt ved religion peker mot områder han ikke fullt ut kunne uttrykke, basert på de psykologiske ressursene han hadde tilgjengelig. Henriksen kaster nytt lys over de psykologiske dimensjonene i Nietzsches individualisme, hans forståelse av Gud, moral, metafysikk og følelser. Boken demonstrerer hvordan Nietzsches kritikk av religion er forankret både i psykologisk splittelse og i det dype tapet av de orienteringsressursene som religionen tilbød ham i barndommen.
