Når vinden blåste, følte jeg den strømme gjennom meg; når jorden ristet, var det mitt legeme som dirret. Når tidevannet ebbet ut og flommet inn, ble jeg både strand og hav. Jeg var både dag og natt, mens solen og månen utførte sin dans inni meg. På samme måte som jeg kunne se hele verden på én gang, var jeg alle disse tingene samtidig, og bevegelsen til en hel verden dannet grunnlaget for min stillhet. Jeg hadde reist gjennom Sfæren av Glammeth, descendent gjennom vokteren og så den Grå-Mannen, falt gjennom et hull som gikk gjennom alle verdener. Jeg hadde fulgt strømmen tilbake til kilden og blitt de verdensdelene jeg hadde falt gjennom; nå, i fullkommenhet, bodde jeg i mellomrommene mellom overlappende tidsimpulser; mangfoldet innenfor enheten. Og slik forble jeg for all tid, i stillhet og bevegelse, fylde og tomhet. Hele i innhold, hel i prosess, hel i tid. Jeg så alt, var alt, mine øyne var kosmos' øyne, i den ultimate tilværelse.
