Oppstarten av Space Shuttle-operasjoner i 1981 markerte en ny æra innen romfart, hvor de fem orbiterne utførte en rekke oppdrag som lansering av satellitter, mellomplanetariske sonder og Hubble-romteleskopet. Men Shuttle var kun delvis gjenbrukbar; den ytre drivstofftanken var engangs, og de faste rakettboosterne måtte hentes fra havet og oppgraderes. Å sette en satellitt i bane med en rakett var enda mer ressurskrevende, med boostere som Ariane som kun kunne brukes én gang. Kostnadene var bokstavelig talt astronomiske. Da rakettforskeren Alan Bond møtte spesialisten innen fremdrift og systemer Bob Parkinson i 1982 under et foredrag om Ariane 5 i det Britiske Interplanetariske Samfunnet, begynte de å diskutere alternativer til de engangs rakettene og kom til en konklusjon: løsningen var en aerospaceplane. Konseptet var enkelt på overflaten – et fartøy som kunne ta av fra en vanlig rullebane, fly opp i rommet, fullføre oppdraget sitt og så lande tilbake. Bond og Parkinson trodde virkelig at dette kunne bli en realitet.
